Dette har stått på trykk i aviser og ukeblad
1998: ...og slik lærte Per å vaske selv. (Publisert i Vi Menn)
Dumme damer tøyser man ikke med. Reklame skal ha fornuftige, flotte, formsydde frøkener med langt hår, balsamert med billig Pantén og Organics. Hyundai er billigere nå, hørte vi. Av dame som lite visste.
Per, formsydd, med flass, godt tilbakelent og føttene på bordet, har lært å vaske selv. Greit, menn må jo det. Godt at Omo Color kan farge klærne hans. De som han ikke vasker selv.
Menn er dumme, det vet alle. Ingen reagerer på det.
Hva som er verst: Dumme damer som vet at Hundai er billigere - eller menn som lærer klesvask? Har ikke peiling. Men én ting vet jeg: Det finnes dumme menn. Og damer. Men dumme damer tøyser man ikke med.
2002: Bompengeeventyret
Lydopptak av teksten
Det var en gang en mann som hadde tre sønner, Per, Pål og Espen Askeladd. Og det var nesten alt han hadde. Da hadde det seg slik at fylkesordføreren også hadde slik en nød med pengesekken at han utlyste at den som kunne fylle opp sekken hans, skulle få køfri-brikke med herligheter og litt mindre å betale attpå. Og noen veier de kanskje kunne bruke. De tre sønnene ville friste, må vite. Og la i vei, med litt lommerusk i sekken. Da de var gått et lite stykke, kom de til en bom. Riktig vakkert var den. Dog så rar og vettløs, syntes de.
Per ville prøve seg først. Og sprang det forteste han kunne gjennom bommen. Ingenting skjedde. Bare et fint lite lys blinket på en stolpe litt lenger borte. Og har han ikke sett annet enn lyset, så springer han vel ennå. Selv om han nok burde vite at fylkesordføreren ville ta ham til sist. Bare han fikk noen år på seg, må vite. (Moral: akt til døden være)
Så skulle Pål friste. Og tok fram en hundrekronerseddel han hadde arbeidet og strevd så lenge for å få. Den som staten allerede hadde tatt så mye av. Men seddelen verken ville eller kunne han bruke. Så han trykket på en knapp på automaten. Og vips, så spratt det ut en lapp der det stod at han kunne betale senere. Mot et fint lite vederlag. (Moral: forlat ei deres skyldnere)
Til sist var det Espen Askeladd sin tur. Han hadde bare 20-kronermynt på seg. Heldigvis visste han at han kunne stappe den på automaten og gå på Esso-stasjonen for å få igjen. Og glad var han for det. For, som den snille, lovlydige og enfoldige nordmann han var, hadde han tro på at fylkesordføreren var en respektfull mann som ville alle det beste. (Moral: stå om Dovre faller)
Så, langt om lenge og etter noen bomstasjoner til, kom de da endelig til fylkesgården. Og mange folk hadde møtt opp. Altfor mange for fylkesordføreren. Der fikk de vite at fylkesordføreren hadde sett på tallene og funnet ut at han tjente så altfor, altfor lite. Så noen rabatt ville han ikke gi, må vite. Men køfri-brikke, det fikk de. For det var jo så lettvint. (Moral: ingen)
Og snipp, snapp, snute, så var den fylkesordføreren ute.