eBoks tekstsamling

Dag Solstad (f. 1941)

Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger

Før var vi drømmere og derfor blinde. Vi leste aviser, verdenshistorie, kriminalromaner og oppdaget ikke forskjellen. Før søvnen var gnidd av øynene, steg vi til frokostbordet og uten å si: Bord, dekk deg. Vi tenkte på nettenes uhyggelige drømmer og var fornøyd med det. Men årene gikk, og endelig forandret vi oss.
En dag forlot vi sengene, holdt strømpene i hånden og merket at porene i fingrene fikk ull. Vi slo badekranene på og kjente susingen av vann mot neseborene. Vi bodde i blokk, og når alle stod opp til samme tid, syntes vi badekranene dannet et orkester.
Vi var blitt muntrere. Tingene klebet seg ikke lenger til oss som skodde. De hilste oss velkommen når vi inntok frokostbordet.
Da gikk det opp for oss at kaffekjelen var der. Vi så den plutselig på frokostbordet. Et stort blankt dyr mellom kopper, asjetter, sardinbokser, syltetøy. Den stod på voksduken. Underlig: Ingen sa noe. Hadde et barn vært mellom oss, og det hadde ikke vært umulig da, ville det kanskje ropt: Se, der er en kaffekjele.
Det var en forunderlig morgen. Vi kunne begynne å leke. Kaffekjelen lignet et tårn mellom alle de andre tingene. Vi lo til hverandre, laget papirfly av serviettene som vi lot sveve over tårnet og ned på golvet, i sjøen der nede. Vi rørte fingrene i bunnen av kaffekoppene og spådde hverandre om fremtiden. Enda vi ikke trodde på det vi sa, var det fint å røre fingrene i kaffegruten.
Siden så vi ordentlig på kaffekjelen og fortalte hverandre hva vi syntes den lignet. Vi kom for seint til arbeidet og oppdaget at det ikke var den katastrofen vi hadde sagt, men aldri trodd det var.
Ser man nøye på kaffekjelen, kan tuten være et nebb og håndtaket stjerten med alle de brusende fjærene. Gir vi kaffekjelen vinger, blir den en fugl som kan fly opp under taket, svive rundt lampekuppelen eller, hvis vinduet er åpent, gjennom det og ut i den blå dagen.
Vi ville gi kaffekjelen vinger. På arbeidsplassene tegnet vi utkast til vinger, og om kveldene diskuterte vi og sammenlignet.
Til vi en morgen forstod at vi for alltid måtte slutte å drømme. Da ble vi fylt av en ømhet for verden og sa: Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger. Vi vil ikke forandre tingene våre til fugler og blomster. Vi vil la kaffekjelen være kaffekjelen og se den stå på frokostbordet, blank av aluminium og fylt med rykende kaffe. Vi vil ta et godt tak i håndtaket, løfte den på skrå over bordet, bevege den langsomt mot alle koppene og fylle dem en etter en med svart kaffe som vi drikker.

Fra Svingstol, 1967