John Megaard


Debatten om den nye språkreformen ble imidlertid brått avbrutt av den tyske invasjonen 9. april 1940. Allerede i oktober 1940 opplyste Quislings regjering at det skulle lages en ny rettskrivning som skulle erstatte «knotet» som Koht var ansvarlig for. På denne tiden var Halvdan Koht et takknemlig angrepsmål, fordi mange mente at han som utenriksminister bar hovedansvaret for at det hadde gått så galt 9. april. I november 1941 forelå den nye rettskrivningen, og den kom i bruk i pressen, skolene og administrasjonen fra midten av 1942.

Nesten alle illegale aviser var på bokmål, som nesten all øvrig informasjon fra sentralt hold under krigen, både London og Oslo

1941-rettskrivningen avskaffet sideformene fra 1938 både i bokmål og nynorsk. Den nye rettskrivningen gikk samtidig tilbake til konservative former innenfor begge språkene. På nynorsk ble i-endelsen likestilt med a-endelsen i bestemt form entall av sterke hunkjønnsord. For bokmål ble obligatoriske a-endelser i intetkjønn flertall avskaffet. Formene skulle, ville og kunne ble avskaffet til fordel for skulde , vilde og kunde. På samme tid ble enkelte radikale former i bokmål obligatoriske, fordi de ble betraktet som særlig «norske». Det skulle nå bare hete heim og heimlig, på samme måte som det skulle hete no og enno. «Nu skal nå hete no», skrev en avis. Det ble også anbefalt at a-endelsen i hunkjønn bare skulle brukes i ord for «heimlige og hverdagslige ting», altså nokså nær det 1917-reformen hadde sagt.