Dagfinn Høyvik

Sommeren 1885 var Ibsen igjen en tur tilbake i Norge. Det var gått elleve år siden forrige gang. Parlamentarismen var blitt innført året før, og i en tale til arbeiderne i Trondheim uttrykte han sin skuffelse over at tros- og ytringsfriheten ikke hadde blitt bedre under «den nye statsskikk». Han hevdet at det måtte komme et «adelig» element inn i styre og stell, en sinnets og viljens adel. Dette elementet skulle komme fra arbeiderne og kvinnene. Ibsen hadde store forventninger til kvinnekampen og arbeiderbevegelsens frammarsj i Europa.

Inntrykk og erfaringer fra denne norgesreisen lå til grunn for det neste stykket, Rosmersholm, som kom i 1886. Stykket gir et bilde av Ibsens eget politiske ståsted, han er en radikal talsmann for det han kaller «det sanne folkedømme». Rosmersholm begynner som et politisk drama og ender som et idédrama om livsholdninger og livssyn i konflikt. Sigmund Freud skrev seinere et inngående essay om hovedpersonen, Rebekka West.

Fruen fra havet kom to år etter, i 1888, og handler på overflaten om naturmystikk og folketro. Handlingen tar for seg to mytiske motiver: den døde brudgommen som oppsøker sin troløse brud og krever henne tilbake, og kvinnen som blir berget fra draugen eller havgudens vold. Symbolikken og mystikken i Rosmersholm og Fruen fra havet forlater til en viss grad realismen og peker fram mot de seinere psykologiske dramaene.

Hedda Gabler, som kom i 1890, selve gjennombruddsåret for «nyromantikken» i norsk litteratur, likner mye på Et dukkehjem. I dette skuespillet skildrer Ibsen mennesker, stemninger og skjebner under de gjeldende samfunnsforholdene og benytter i stor grad levende modeller. Ibsen har sagt om Hedda Gabler at det er mangelen på et mål i livet som plager henne. Denne kvinnetypen, og mannstypen, finnes vel også i vår tid.


   

Relaterte lenker